Av og til dukker det opp spill så visuelt perfekte at alt du tenker « drit nå i dette spillet, bare la meg løpe rundt her for alltid ». « Muramasa: The Demon Blade » er laget i 2D-grafikk, men det er overhodet ikke mangler på detaljer av den grunn. Faktisk er det så detaljert og flott at det er nok til å gjøre dette spillet til et av årets mest minneverdige opplevelser på Wii. les mer
Som liten var jeg som mange andre, hektet på Teenage Mutant Ninja Turtles. Hadde det blitt samme suksessen som Teenage Mutant Pirate Turtles? Jeg tviler.. For all del, man skal aldri undervurdere hverken plyndring, rom eller trebein – men hva er vel det opp mot evnen til å oppheve tyngdekraften, forsvinne i løse luften eller snakke sint japansk? les mer
Muramasa begår de same feilene som forgjengeren Odin Sphere. For mange kamper kan avgjøres ved knappeknusing, spillet repeterer seg selv for ofte, men i motsetning til Odin Sphere mangler det en fengende historie som driver deg til å spille videre. På den andre siden er det både gøy og vanedannende å slakte hundrevis ninjaer og samuraier på spektakulært vis i vakre omgivelser mens du hamstrer våpen for å låse opp nye ferdigheter og områder. les mer
Det føles litt forfriskende å utforske en todimensjonal verden igjen. Men det har også sine ulemper ettersom spillet blir litt ensformig etter hvert. Å gå fra brett til brett og slåss mot de samme fiendene på nytt og på nytt mister litt av gløden underveis, til tross for vakker og variert bakgrunnsgrafikk, og snart blir slåsskampene rutine. les mer
Det finnes spill her i verden jeg mener alle burde like. Det finnes spill som er av en slik karakter at dersom du ikke liker dem eller tvers gjennom misliker dem, da synes jeg du er et dårlig menneske. Eller rette sagt, et dårligere menneske enn visse andre. En person som vet å verdsette spillperler som Legend of Zelda: Ocarina of Time, Star Wars: Knights of the Old Republic eller Uncharted er i mine øyne en person jeg kan verdsette, stole på og like i større grad... les mer